Kunst på flekken!

i Musikkcafeen i Sandvika fra 28. februar til 25. mars 2008.

Åpningstider: Åpning Torsdag 28.02.08 Kl1900 ellers åpent alle dager 1500-2200, søndager stengt.
Adresse: Brambanis vei 2 i Sandvika
Telefon: 93845295 (under utstillingen)
Telefon: 67564400 (til Musikkcafeen)

Se flere bilder i galleriet.

Noen kunstnere har alltid vært lovende. Susanne Schwarz Hoseth er en av dem. Vi får håpe at hun vil fortsette å være det. I dette ligger det en forventning, en uforutsigbarhet, et potensiale. Hun har allerede gått langt, ikke enkelt og rettlinjet, men krokete, noen ganger i sirkel, noen ganger tilbake, alltid søkende. Det blir likevel aldri det samme, selv om ”alt” er med videre. Utviklingen går mer i spiral enn i ring. De første bildene jeg så av henne var dekorative, med gjenkjennelige motiver, ofte ansikter påvirket av Picassos portretter, en tilnærming som under rennesansen, på avstand, ikke et bestemt menneske, men alle mennesker i et portrett. Allerede da så vi hennes store evne til å fylle hele flaten med malerisk mening.

Neste fase kulminerte på utstillingen i Bærum Kulturhus. De gjenkjennelige elementene var nesten borte, det dekorative var mindre ”pent”, kanskje mer krevende, flatebehandlingen var enda mer subtil. Portrettene var blitt masker som stivnet i mønstre, og mønstrene levde sitt eget, rike liv. Det var noe arketypisk i tegnene, noe kulturbevarende inn i det nye, ukjente. Utstillingen het, betegnende nok, ”Ringvirkninger”. Den virkningen fortsatt i bevisstheten hos oss som så utstillingen og den fortsetter i hennes kunst videre. Det var større kraft, større formater, kraftigere fargekontraster, mer dynamikk, ekspressivt på en ”unorsk” måte. Hun beholdt det umiddelbare og utadvendte, men gikk også innover og ble mer skjult, mystisk. Bildene kunne leses som dekor, men nøyde man seg med det fikk man problemer med den dypere forståelsen. For det var mer her, mye mer.

Hvor ble det gjenkjennelige av? Mange savnet nok det, men for Susanne Schwarz Hoseth var dette en nødvendig vei å gå.

Den siste tiden har figurene kommet tilbake, stadig mest ansikter, sterkere integrert i flaten enn før. Flaten har beholdt sin dynamiske kvalitet og blitt mer likeverdig med figuren. Motivet er kommet nærmere, nesten barokt. Ansiktene synes å dele seg i to retninger: noen blir mer individuelle (selvportretter?) mens andre forblir masker, underlagt flatemaleriets lover. Dette er lovende, alt det hun har erobret som kunstner er med videre, men i nytt, rikt samspill.

Pål Ivar Bergersen

Bokmerk permalenken.